P7 Radio



P7 TV



P7 Misjon



P7 Butikk


Som et apropos til dette, la meg få lov å ta fram et gammelt brev, skrevet i det 2.århundret etter Kristus. Brevet til Diognet kalles dette brevet. Det er skrevet av en for oss ukjent ikke-kristen person til en høytstående embetsmann, Diognet. Og det inneholder en beskrivelse av en merkelig folkegruppe som kalles: De kristne. Brevet er både interessant og sterk lesning. Og det gir oss en klar beskrivelse av hvordan de første kristne forsto sitt kall og sitt liv i denne verden. Vi siterer litt:

Det som skiller de kristne fra andre mennesker, er verken fedreland, språk eller skikker. De bor ikke i egne byer og taler ikke fremmed tungemål. I sin daglige tilværelse avviker de ikke fra andre... De lever blant grekere og barbarer, slik det falt seg for den enkelte. De følger stedets skikk med hensyn til klær og mat og adferd for øvrig. Og likevel er deres ferd slik at den vekker alminnelig undring og beundring. De bor i sine land, men som utlendinger. De tar del i alt som borgere, men må finne seg i alt som om de var fremmede. Ethvert fremmed land er for dem et fedreland, ethvert fedreland et fremmed land. De gifter seg med andre og får barn, men setter ikke ut sitt avkom. De deler bord, men ikke ekteseng med andre. De er i kjødet, men lever ikke etter kjødet. De bor på jorden, men har sitt hjem i himmelen. De adlyder de gjeldende lover, men gjør dem overflødige gjennom sin livsførsel. De elsker alle og blir forfulgt av alle. Man kjenner dem ikke, og allikevel fordømmer man dem. De blir slått i hjel, men blir gjort levende. De er fattige, men gjør mange rike. De mangler alt, men har overflod i alt. De blir vanæret, men i vanæren vinner de heder. De spottes, men får sin rett. De blir utskjelt, men velsigner... Når de gjør godt, straffes de som forbrytere, og når de straffes, gleder de seg fordi de føres til livet. De bekjempes som fremmede av jødene og forfølges av grekerne. Men de som hater dem, kan ikke forklare årsaken til sitt hat... Sjelen bor i legemet, men er ikke av legemet. De kristne bor i verden, men er ikke av verden.

Så langt Brevet til Diognet. Jeg vet ikke hva du synes, men på meg gjør dette brevet inntrykk. Og det er det flere grunner til.

For det første: De kristne var på mange måter et annerledes folk. De hadde en overbevisning som de tok med seg ut i hverdagen. De skilte seg ut og var ikke redd for å gjøre det. Og i stedet for å bli en isolert folkegruppe, vant de stor respekt og fikk stadig flere etterfølgere. Å skreddersy en tro og en livsførsel, tilpasset de skiftende trender og strømninger i samtiden, var ikke aktuell politikk. Deres overbevisning og tro var ikke til salgs.

For det andre: De var lydige mot landets lover, men gjorde dem overflødige ved sin egen livsførsel. De hadde en høyere autoritet enn keiseren. De tilba og tjente den evige Gud. Men deres gudsfrykt gjorde dem ikke likegyldige, verken i forhold til samfunnet eller samfunnets lover. Tvert imot: De var positive og gode samfunnsborgere. Ikke fordi loven krevde det, men som en naturlig følge av deres gudstro.

For det tredje: De fikk ikke alltid den behandling de fortjente. Tvert imot. De ble av mange betraktet som et utskudd i samfunnet og behandlet deretter. Selv om deres anklagere sjelden kunne redegjøre for sin motstand og sitt hat. Slik ble forfølgelser og martyrium en del av deres hverdag, slik de også i dag opplever det rundt om i verden. Men de tok imot det som kom, som regel uten å klage.

Vi feirer 17.mai denne uka. Ta med deg Brevet til Diognet inn i denne feiringen. Og la de holdningene som her kommer til uttrykk, også bli ditt varemerke. Både som kristen og som nordmann.

P7 20 år