P7 Radio



P7 TV



P7 Misjon



P7 Butikk


To ganger i Bibelen får vi høre om kullilden. Men bare to ganger. Og begge gangene i Det Nye Testamente.

Den første gangen er det natt. I alle fall sen kveld. Solen er gått ned og det er mørkt.
Den andre gangen er det dag. Det er tidlig på morgenen. Solen er i ferd med å gå opp og det er lyst.

Jesus er til stede, begge gangene. Det samme er Peter. Men scenene er forskjellige: Den første er mørk og kald. Den andre er lys og forventningsfull.

Det er hit jeg vil ta deg med i dag: Til kullilden. Du skal få møte Jesus og Peter. Og du skal få møte deg selv.

NEDERLAGET

Den første scenen er mørk og kald. Det er påske. Vi er i Jerusalem, i yppersteprestens palass. Og det er natt.

Johannes skriver:
- Tjenerne og vaktene hadde gjort opp en kullild, fordi det var kaldt, og de stod og varmet seg. Men også Peter stod der sammen med dem og varmet seg. Joh 18,18

Du husker kanskje denne scenen? Og husker gjerne også det som siden hendte? I lyset fra kullilden var det noen som la merke til Peter. Den redde disippelen. Hadde de ikke sett han sammen med Jesus? Og var det ikke noe spesielt med dialekten hans? Han var galileer! Og så kommer spørsmålene.
Ikke bare en gang, men tre:
- Var ikke også du sammen med han?
- Er ikke også du en av hans disipler?
Tre ganger nekter Peter. Og tredje gangen banner han:
- Nei! Jeg kjenner ham ikke!

Det var da det skjedde: Jesus vendte seg og så på Peter. Og Peter snudde seg og så på Jesus. I lyset fra kullilden fikk Jesus se Peter. Og Peter fikk se Jesus. Varmen i øynene hans. Og kjærlighet i blikket. Dette ble for mye for Peter. Gråten tok tak i han. Og den store, sterke mannen gikk ut og gråt. Bittert og sårt. Som et lite barn. I lyset fra kullilden ble synderen avslørt. Og synden levende.

Slik er det alltid med det mennesket som kommer nær Jesus. I lyset fra kullilden vekkes syndserkjennelse til live. Et møte med Jesus har mer enn en gang lokket tårene fram. Og sammen med tårene, sorgen over seg selv og sitt eget svik.

Jo, det kan være vondt å stå i lyset fra kullilden. Men det er ofte nødvendig. I alle fall om vi skal komme på rett plass i forhold til Jesus.

SEIEREN

Så skifter scenen. Noen uker har gått. Disiplene er tilbake i Galilea, ved Gennesaretsjøen. Det er morgen. Og solen er i ferd med å gå opp over Golanhøydene.

Sju av disiplene har vært ute om natten for å fiske. Men de har ingenting fått. Plutselig lyder et rop inne fra land:
- Barn, dere skulle vel ikke ha noe fisk?
- Nei, lyder svaret.
Det er noe kjent med stemmen...
- Det er Herren!
Det er Johannes, den disippelen Jesus elsket, som først kjenner han igjen. Peter stuper i sjøen. Han bare må til lands. De andre disiplene følger etter. Og så får de se den igjen: Kullilden!

Johannes skriver det slik: - Da de var steget på land, så de en kullild der, som det lå fisk på, og brød.
Så vanket det frokost. Ferskt brød og nystekt fisk til alle. Men lite ble sagt. Det var ingen som våget å snakke.

Men så skjer det igjen: Peter er tilbake i rampelyset. Tre nye spørsmål, med samme tema som i yppersteprestens palass:
Kjenner du Jesus?
- Elsker du meg, spør Jesus. Ikke èn gang, men tre. Og Peter svarer. Ærlig og oppriktig, men også bedrøvet: Tror du ikke på meg, Jesus? Tre ganger kommer det:
- Herre, du vet alt. Du vet at jeg har deg kjær.

Men så er Peters fall gjenopprettet. Og såret legt. Det bitre nederlaget er glemt. Og foran han ligger nye livsoppgaver:
- Fø mine lam!
- Vokt mine får!
- Fø mine får!

Bare den som Jesus får ta hånd om, er i stand til å ta hånd om andre. Bare den som selv følger Jesus, er i stand til å lede andre.

Ved kullilden blir syndere tilgitt og tjenere kalt. Ved kullilden blir fortid og framtid ført sammen i nådens vidunderlige favntak. Peter trengte det den gangen. Slik du og jeg trenger det i dag.