P7 Radio



P7 TV



P7 Misjon



P7 Butikk


I 1953 døde en mann i staten Nebraska i USA. Mannen var 86 år gammel og navnet hans var Olav. Olav var født den 16.januar 1866 på gården Bringa i Manndal, ei lita fjellbygd i Seljord kommune, og var eldst i søskenflokken. Våren 1883, da han var sytten år gammel, reiste han til Amerika og slo seg ned i staten Nebraska. Her gjorde han det godt, og ble etter hvert en velstående mann. Senere kom flere av Olavs søsken samme veg og bosatte seg i USA, akkurat som den eldste broren hadde gjort.

I USA gikk det slik at verken Olav eller noen av søsknene hans giftet seg. Og selv om Olav var eldst i søskenflokken, var det også han som kom til å leve lengst. Dermed arvet han alle søsknene. Etter hvert som Olav ble en gammel mann, gikk tankene hans oftere og oftere tilbake til Norge, både til hjembygda og til barndomshjemmet. Og han begynte å tenke på hvordan han kunne gi noe tilbake, for å vise sin takknemlig for alt han hadde fått med seg fra hjem og fedreland. Han følte han sto i en slags takknemlighetsgjeld.

Et par år før han døde, sendte Olav Bringa et brev til lensmannen i Seljord, Svein Sveinsson. I dette brevet lå det en anvisning på 10 000 amerikanske dollar, sammen med et ønske om at disse pengene skulle brukes slik at de kom hjembygda Manndal til gode. Lensmannen tok kontakt med soknepresten i Seljord, Simon Dalen, og gjorde han kjent med innholdet i brevet. Her ble tanken om å reise et kapell i Olavs hjembygd født.
Det skulle likevel ta tre år før planene var realisert og kapellet reist, takket være penger fra USA, tømmer fra Manndal og en formidabel arbeidsinnsats. Men den 13.juni 1954 – altså for langt over seksti år siden – ble Manndal Kapell innviet av biskopen i Agder. Altertavlen var laget av Seljordskunstneren Erlend Grøstad. Og de fire bildene på prekestolen var malt av de kjente kunstnerne Henrik Sørensen, Willy Middelfart, Harald Kihle og Kai Fjeld.

Når jeg forteller om dette i dag, er det ikke bare for å fortelle en fin historie. Grunnen er også noen ord som sto skrevet, enten i selve brevet eller på utbetalingsblanketten. Jeg har latt meg fortelle at her sto følgende å lese:

I takksemd for mor som lærde meg vegen til Frelsaren.

Det største og kjæreste han eide, nordmannen som hadde utvandret til Amerika, var noe han fått med seg fra Norge. Fra et barndomshjem. Fra en mor som elsket Jesus. Og nå ønsket han å gi noe tilbake.

I Salme 116,12 skriver salmisten disse ordene:
Hvorledes skal jeg gjengjelde Herren alle hans velgjerninger mot meg?

I dag hadde jeg lyst til å minne deg både om bibelordet - og om spørsmålet. Og så vil jeg spørre: Hva har du gitt tilbake? Ja, for også du har vel opplevd ting du er takknemlig for?

Bibelen er full av historier om mennesker som ønsket å gi noe tilbake:

  • I takknemlighet bar en del foreldrene sine barn tilbake til Jesus, for at hans skulle røre ved dem og velsigne dem.
  • I takknemlighet kom en lykkelig samaritan tilbake for å takke Jesus, som hadde befridd han fra spedalskheten.
  • I takknemlighet kom Josef fra Arimatea tilbake til Golgata, for å ta Jesu legeme ned fra korset, og for å gi han en ny grav og en ærefull begravelse.
  • I takknemlighet for det han hadde opplevd en sein nattetime, kom også Nikodemus tilbake. For å salve Jesu legeme med myrra og aloä, en gave som var verdt mer enn en årslønn.
Og slik kunne vi bare ha fortsatt. Historiene er mange. Og lista over mennesker som ville gi noe tilbake, er både lang og omfattende.

I dag er det deg og meg det gjelder. Hva har du og jeg gitt tilbake i takknemlighet for alt det vi har fått?

Det er så mye vi kan gi tilbake: Tid. Krefter. Penger. Det er så mange ting Gud setter pris på: Vår takknemlighet. Vår tjeneste. Og vår tilbedelse. Og det viktigste av alt: Vårt liv. Og vårt hjerte.

Skulle vi ikke i dag fornye den gamle bønnen:

Jesus, meg selv jeg deg bringer
Legger meg ned for din fot
At du meg evig skal eie
Jeg er jo kjøpt med ditt blod