P7 Radio



P7 TV



P7 Misjon



P7 Butikk


 

Profeten Jeremia er kalt tåreprofeten i Israel. Og det er ikke tilfeldig. Mer enn èn gang i sitt lange profetskrift åpner han hjertet for oss, og lar oss få se inn i et hjerte som lider og gråter over et folk som har vendt Gud ryggen.

 

La meg få sitere et avsnitt for deg, som kanskje sterkere enn noe annet sted i boken viser oss hvorfor nettopp Jeremia ble kalt tåreprofeten i Israel. Guds folk var bortført fra sitt land og var i fangenskap i Babel. Grunnen er denne: De hadde sviket og forlatt Israels Gud.

 

Jeremia skriver det slik i kap 8,18-9,1:

Å, måtte jeg få lindring i min sorg! Mitt hjerte er sykt i meg. Se, mitt folks skrik lyder fra et land langt borte: Er Herren da ikke i Sion? Eller er dets konge ikke der?
Hvorfor har de vakt min harme med sine utskårne bilder, med fremmede lands falske guder?
Sommeren er forbi, høsten er til ende, men vi er ikke frelst.
Jeg er sønderknust fordi mitt folk er sønderknust. Jeg går i sørgeklær, forferdelse har grepet meg.
Er det da ingen balsam i Gilead? Eller er det ingen lege der? Hvorfor er det ikke noen helbredelse for mitt folks datter?
Gid mitt hode var vann, og mitt øye en tårekilde! Da ville jeg dag og natt gråte over de drepte blant mitt folk.
 
Hvor mange av oss kristne i Norge i dag har det på samme måten? Hvor mange av oss kunne ha brukt de samme ordene som Jeremia brukte? Jeg er redd det ville vært skremmende få, om noen i det hele tatt. Men er det bedre stilt med vårt folk enn det var med Israel? Nei, det står nok ikke bedre til med Norge i dag enn det gjorde med Israel den gangen. Men hvor er tårene hen? Og hvor er de som gråter?
 
I et av versene i Jer 8 er det folket selv som taler. Og det kan se ut som de har begynt å erkjenne sin sanne stilling: Sommeren er forbi, høsten er til ende, men vi er ikke frelst.
 
I denne setningen ligger det to erkjennelser. Først: Vi hadde våre anledninger og våre muligheter til å bli frelst. Gud talte til oss. Han elsket oss og ville både lede, tilgi og lege oss. Men vi hørte ikke. Og bøyde oss ikke under Guds veldige hånd. Og videre: Nå er det for sent. Eller, det er i alle fall i ferd med å bli for sent.
 
Jeg har tenkt en del på denne setningen i det siste, og rett og slett vært plaget av den. Ikke først og fremst med tanke på Israel, men med tanke på Norge og den enkelte nordmann. Tenk litt etter, du også: Tenk på Norge, på landet vårt:
 
Å, som Gud har velsignet og vært god mot dette landet! I mer enn tusen år har evangeliets lys flommet over Norge. Guds Ord har vært forkynt. Vekkelsesbølger har skyllet innover landet, gang etter gang. Hjerter har blitt legt og liv har blitt forvandlet. Gud har gjort sin frelsende og fornyende gjerning i generasjon etter generasjon.
 
Men hva er situasjonen i dag? Jo, det er som i Israel:
 
Sommeren er forbi, høsten er til ende, men vi er ikke frelst.
 
Kanskje er vi nærmere vintermørket, med harde og kalde og uimottakelige hjerter, enn det er godt å tenke på?
 
Og tenk litt etter, også på ditt eget liv: Har ikke også du vært gjenstand for Guds omsorg og godhet? Er det noen synd han ikke tilgav, når du ba om det? Har du èn eneste dag vært sviktet og forlatt av Gud, og overlatt til deg selv? Gikk Gud noen gang tilbake på sine løfter eller på noe av det han hadde sagt i sitt ord? Jo, du har sviktet Gud. Men har han sviktet deg?
 
Hvordan står det så til i dag? Hva er din stilling, akkurat nå, i forhold til den levende Gud? Det er vel ikke i ferd med å bli vintermørke, også i ditt liv?
 
Det er to ting du skulle gjøre i denne situasjonen:
 
Be deg inn i Guds nærhet, så litt av hans hjertelag for det norske folk også kunne bli ditt hjertelag.
 
Og påkall Jesu navn! Be han gjøre vinter til vår, også i ditt harde og kalde hjerte. Slike bønner hører Gud. Han som fremdeles er full av nåde og barmhjertighet. Og som elsker å frelse og fornye den som ber han om det.