P7 Radio



P7 TV



P7 Misjon



P7 Butikk


 

Hvordan kunne det gå så fort? Hva er hemmeligheten bak evangeliets eventyrlige framgang i denne tiden?

 

I året 325 ble kristendommen statsreligion i Romerriket. Knapt tre hundre år brukte Guds evangelium på sin seiersgang fra Jerusalem til Rom. Det begynte med elleve disipler, men spredte seg som ild i tørt gress. Og satte etter hvert sitt preg på store deler av Europa.

Hvordan kunne det gå så fort? Hva er hemmeligheten bak evangeliets eventyrlige framgang i denne tiden?
 
Det er sikkert mange svar på slike spørsmål. Men et av de viktigste er dette: De kristne våget å leve annerledes! De våget å leve ut sin tro på Jesus i hverdagen. De våget å skille seg ut. Og nettopp på denne måten virket det kristne fellesskapet sterkt tiltrekkende på omgivelsene.
 
Brevet til Diognet
Vi kjenner en del skrifter fra denne tiden, blant annet en del brev som ble skrevet. Jeg vil nå sitere litt fra et slikt brev: Brevet til Diognet. Dette brevet skriver seg fra det 2.århundret etter Kristus. Forfatteren er ukjent, men han skriver i alle fall til en innflytelsesrik mann, som altså hette Diognet. Denne Diognet visste lite om hvem disse kristne var - men hør nå hva han fikk å lese:
 
Det som skiller de kristne fra andre mennesker er verken fedreland, språk eller skikker. De bor ikke i egne byer og taler ikke fremmede tungemål. I sin daglige tilværelse avviker de ikke fra andre... De lever blant grekere og barbarer, slik det falt seg for den enkelte. De følger stedets skikk med hensyn til klær og mat og adferd forøvrig, og likevel er deres vandel slik at den vekker alminnelig undring og beundring.
De bor i sine land, men som utlendinger. De tar del i alt som borgere, men må finne seg i alt som de var fremmede. Ethvert fremmed land er for dem et fedreland, ethvert fedreland et fremmed land. De gifter seg som andre og får barn, men setter ikke ut sitt avkom. De deler bord, men ikke ekteseng med andre. De er i kjødet, men lever ikke etter kjødet. De bor på jorden, men har sitt hjem i himmelen. De adlyder de gjeldende lover, men gjør dem overflødige gjennom sin livsførsel. De elsker alle, og blir forfulgt av alle. Man kjenner dem ikke, og allikevel fordømmer man dem. De blir slått i hjel, men blir gjort levende. De er fattige, men gjør mange rike. De mangler alt, men har overflod i alt. De blir vanæret, men i vanæren vinner de heder. De spottes, men får sin rett. De blir utskjelt, men velsigner... Når de gjør godt, straffes de som forbrytere, og når de straffes, gleder de seg fordi de føres til livet. De bekjempes som fremmede av jødene og forfølges av grekerne, men de som hater dem kan ikke forklare årsaken til sitt hat... Sjelen bor i legemet, men er ikke av legemet. De kristne bor i verden, men er ikke av verden.
 
Jeg vet ikke hvordan du reagerer på dette brevet. Men på meg gjør det i alle fall et sterkt inntrykk.
Brevet til Diognet skildrer et folk som våget å være annerledes! Og var det ikke nettopp slik de kristne skulle være?
 
 

TIL ETTERTANKE:

 
Tenk deg at det ble skrevet et nytt brev om de kristne i dag.
Hva tror du et slikt brev ville ha handlet om?

 

P7 20 år